Da har vi kommet til veis ende i 2018 og vi skriver 2019. Året er omme og det er på tide å tenke tilbake på hva som har skjedd i året som er gått; både av opp- og nedturer.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har holdt det jeg har lovet meg selv når det gjelder å skrive et innlegg nå og da. Der kommer altså den første nedturen.

2018

Ibux og jeg

I år har vi også opplevd både opp- og nedturer. Jeg opplevde tidlig dette året at jeg ikke følte at vi hadde noe framgang. I lang tid var jeg heller ikke sikker på om det å være førerhundbruker var min greie. I perioder var jeg også utrolig passiv mentalt og følte ikke at jeg fikk noe til å fungere. Ibux er som vanlig full av pågangsmot og arbeidslyst. Ved hjelp av arbeidsgleden hans, flinke førerhundtrenere og hjelpetrenere, og litt mental trening hos meg selv, kom vi oss over den dårlige perioden. Jeg vet at både gode og dårlige perioder venter, og det er vi godt forberedt på. Det viktigste er at teamfølelsen har blitt enda sterkere det siste året.

Ny jobb

I midten av april sluttet jeg å jobbe i Unge Venstre der jeg har jobbet i litt over to år. Første kapittel i «Livet som yrkesaktiv» ble skrevet ferdig. Siste del av 2018 har jeg jobbet som Trainee HMS-konsulent i ULOBA Independent Living. Det har vært en interessant periode med nye utfordringer, nye kollegaer og politisk engasjement. Jeg ser fram til å lære mer, både innenfor HMS-faget og å bidra til det politiske arbeidet i organisasjonen.

Å lese punkt er en livsnødvendig glede

Jeg er punktbruker. Det betyr at jeg leser punktskrift (Braille). Jeg har alltid følt meg utrolig heldig som har punkt som skriftspråk. Den lille punktcella har hatt stor innvirkning på mitt og mange andre menneskers liv. I år oppdaget jeg imidlertid at e-bøker gir meg som punktbruker tilgang på flere bøker. Dessverre har vi opp gjennom tiden stort sett kun hatt tilgang til lydbøker og bøker som produseres i punkt. Vi har nok fremdeles ikke tilgang til absolutt alt av litteratur som alle andre har, men vi har kommet et skritt nærmere. Jeg fant en serie jeg gjerne ville lese. Den fantes verken på lyd eller punkt. Jeg leste fem bøker på rekordtid og fikk betennelse i begge hender. Ulempen er altså at vi må bruke hendene til å lese og skrive med, samt alt det andre vi må gjøre. Til tross for belastningen har jeg fortsatt å nyte e-bøker gjennom året. Jeg ser fram til et nytt år i leselystens tegn.

Trening har blitt livsnødvendig

Da jeg jobbet på Venstres hus trente jeg på treningsrommet i kjelleren et par ganger i uka. Det gjorde at jeg fikk en god rytme på tilværelsen. Da jeg sluttet innså jeg at dette må bli en prioritet å opprettholde. Jeg har derfor gått jevnlig på SATS for å trene kondisjon og styrke. Trening gir positiv energi i livet og gjør hverdagen mer overkommelig. Det fins dessverre perioder der man ikke klarer å opprettholde det jevne aktivitetsnivået, men man kommer seg på track igjen bare man gjør en innsats.

Å møte igjen gamle venner og gjenoppleve gode minner

I april tok jeg meg en liten tur til Kiel der jeg bodde og gikk på sommerskole for fire år siden. Jeg besøkte steder jeg har vært og hilste på mennesker jeg ikke har sett på noen år. Fordelen denne gangen var at jeg reiste med assistent og kunne gjøre mer enn om jeg hadde reist på egen hånd. Det gjorde jeg nemlig for fire år siden, og selv da syns jeg selv at jeg klarte meg bedre enn jeg forventet. I Kiel lærte jeg selvstendighet i rekordtempo. Jeg planlegger ny tur til Kiel i sommer.

Å bli voksen er ikke alltid bare bare

Store deler av dette året brukte jeg på å finne min første leilighet. Jeg har en stund følt på at det er viktig å finne et godt startutgangspunkt for mitt liv som selvstendig. I vår kjøpte jeg min første leilighet på Nordby på Jessheim. Jeg har skaffet det som trengt og så smått begynt å flytte inn. Det er med flytting som med alt annet: en utfordring med både opp- og nedturer. Fortsettelse følger i 2019.

Meine Liebe, mein Verein!

For andre gang i mitt liv fikk jeg se en Bayern München-kamp live. Stemmer! I begynnelsen av november i år tok jeg nok en gang turen til München. Denne gangen la jeg opp til et heftig løp med masse aktivitet og bittelitt hyggelig samvær. Jeg ble mektig sliten men også veldig fornøyd. Aktivitetsnivået krevde denne gangen at jeg tok med to assistenter for å kunne gjøre alt jeg planla uten å slite ut både meg selv og assistentene. Jeg fikk også bryne meg på en ny utfordring. Det er nemlig forskjell på å reise med en og to.

Det viktigste var selvsagt fotballkampen. Den var spennende, selv om den ikke ga helt det ønskede resultatet. Å oppleve fansen på hjemmebane, engasjementet, pågangsmotet til laget, og sist men ikke minst synstolkingen som gjør fotball til en god opplevelse for blinde og svaksynte. Det er berusende deilig å sitte på tribunen med to kommentatorer som sitter og synstolker i en boks, samtidig som vi får lyden gjennom en liten boks med øretelefoner koblet til. Jeg ser allerede fram til neste år!

Med pågangsmot tar jeg fatt på lokalpolitisk arbeid

Etter at jeg sluttet å jobbe i Unge Venstre bestemte jeg meg for at jeg ønsker å legge mitt engasjement i lokalpolitikken for Venstre. Lokalsamfunnet har alltid vært viktig for meg. Det er det som står oss nærmest og det er det vi lever i og skal fortsette å leve i. Min tanke har alltid vært at hvis man vil bidra til å bestemme hvordan lokalsamfunnet bør være må man delta på områder som betyr mye for en selv og bidra til å forme lokalsamfunnet. Jeg kan si så mye som at jeg egentlig ikke hadde bestemt meg for hva jeg skal bidra med og i hvilken grad, men så har jeg blitt andrekandidat for Venstre i Ullensaker. Jeg er klar for innsats og ser stort fram til en spennende valgkamp dette året.

Barndommens glade minner

En siste ting jeg vil si bittelitt om er noe av det første jeg husker fra da jeg kom til Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Noe av det viktigste vi måtte gjøre var å lære norsk. En av de tingene vi gjorde var å se på norsk TV. Det første programmet vi så var Mot i brøstet, situasjonskomedien skrevet av Tore Ryen og med fantastisk morsomme skuespillere som Sven Nordin, Arve Opsahl og Nils Vogt. I 2018 fylte Mot i brøstet 25 år og det er helt tydelig at mange nordmenn fremdeles setter stor pris på serien. Det gjelder i aller høyeste grad meg også. Jeg syns fremdeles det er utrolig hyggelig å se Mot i brøstet av og til. Når jeg sitter med Mot i brøstet på øret kan jeg senke skuldrene og slappe av. Det har blitt en god kilde til både gode minner, humor og avslapping. Som Nils Vogt sa under forestillingen i forbindelse med 25-årsjubileet:

- Mot i brøstet inkluderer hele folket, alle generasjoner. Det ble vanedannende, som pølse i brød.

Så var jeg kommet til veis ende i dette nokså kortfattede tilbakeblikket på året som er godt. Jeg kunne selvsagt skrevet mye mer om hvert tilbakeblikk og helt klart tatt med flere, men det ville blitt utrolig tung lesning for deg, for ikke å snakke om litt for mye ettertanke som jeg trenger litt mer tid til å fordøye.

Da gjenstår det bare å ønske dere alle et godt nytt år! Håper dere hadde en fin jul, romjul og nyttårsfeiring.