Dette er meg!

Hei på dere!

Jeg har lenge fundert på å blogge om hvordan det er å være meg og hvilke ting som opptar meg. Hovedgrunnen til at jeg har lyst til å skrive er at jeg setter pris på å uttrykke meg skriftlig og at det å skrive ned ting gjør det lettere å reflektere over det som er verd å reflektere over. Det blir sjelden tid til det. I tillegg opplever jeg stadig at mennesker jeg støter på spør hvordan det er å leve livet som blind. Hvordan er det å være deg? Lever jeg et liv verd å leve? Av og til kan jeg ikke forstå hvordan det går an å lure på sånne enkle banale ting. Jeg har imidlertid innsett at det verserer ganske mange myter om for eksempel om hvordan blinde orienterer seg og hva vi får til og ikke. Derfor har jeg lyst til å blogge om mitt ganske så normale liv. Jeg er også veldig opptatt av at du som leser skal kunne stille spørsmål om det du leser og ellers om ting som ligger deg på hjertet.

Dette er altså meg: Mirnesa Balagic, 26 år og opprinnelig fra Bosnia. Jeg er født blind, noe som i noen tilfeller påvirker hverdagen min i stor grad og andre ganger i mindre grad. Siden 2016 har jeg vært yrkesaktiv og jobber som organisasjonssekretær i Unge Venstre, en jobb jeg trives veldig godt i. Jeg er med på den daglige driften av organisasjonen. Noe av det viktigste jeg gjør er å bidra til at tillitsvalgte i organisasjonen skal få best mulige forutsetninger for å gjøre en god jobb som frivillige.

På fritiden er jeg fysisk aktiv, driver med interessepolitisk arbeid, tilbringer tid med venner og familie og går lange og forfriskende turer med hunden min Ibux. Min absolutt største og mest energiframkallende hobby er fotballen! Etter at jeg oppdaget hvor mye energi og samhold fotball gir har jeg tilbrakt store deler av min tid med å se fotballkamper og å dyrke min store interesse sammen med andre fans. Fotballen gir meg framfor alt mye ekstra energi som jeg kan ta med meg inn i hverdagen.

Som du ser er jeg en ganske aktiv og livsglad person. Når jeg sier dette høres det også kanskje veldig enkelt ut. Det er det av og til også, men ikke alltid.

For at jeg skal kunne opprettholde det høye aktivitetsnivået mitt samtidig som jeg skal fylle stillingen min i Unge Venstre, har jeg assistanse. Jeg “låner” noens øyne i perioder for å kompensere for mitt sansetap og for at jeg skal kunne delta aktivt både som yrkesaktiv og på fritiden. I fjor fikk jeg også førerhund for at jeg skal kunne bevege meg friere og over lengre strekninger. Alt dette har endret livet mitt i positiv retning. Jeg har fått betraktelig bedre selvtillit og selvbilde og jeg føler at jeg har en verdi både for meg selv og for fellesskapet (samfunnet).

Dette får greie seg i første omgang. Jeg gleder meg til å fortelle deg mer. Jeg hører også gjerne fra deg om du har kommentarer eller spørsmål.

Mirnesa :)