Hvordan er hverdagen med førerhund, og framfor alt med Ibux?

Da jeg var liten møtte jeg for første gang en voksen blind dame som er førerhundbruker. Hun holder kurs for blinde og svaksynte og ved å være aktiv i jobb, med familie og som førerhundbruker ble hun tidlig et forbilde for meg og andre synshemmede.

Da jeg nærmet meg attenårsalderen gikk jeg gjennom en tankeprosess og vurderte om en hund ville passe inn i min hverdag. Denne tankeprosessen har pågått i sju år etter det. I midten av oktober i fjor tok jeg endelig steget og bestemte meg for å delta på forkurs som er et kurs der man blir kartlagt og der det blir vurdert om førerhund er aktuelt i din livssituasjon slik den er i dag. For at historien ikke skal bli unødig lang: Knapt halvannen måned senere ankom jeg Lions førerhundskole med pakket koffert til tre ukers samtrening sammen med Ibux og en utrolig flink førerhundtrener. Jeg ble først og fremst kjent med min egen hund. Dette er utrolig viktig både for oss som førerhundbrukere og andre å vite. To førerhunder er ikke like. Alle hunder har sin personlighet akkurat som mennesker, og neste gang jeg får hund kommer jeg helt sikkert til å sammenligne den med Ibux.

Ibux og jeg ble godt kjent med hverandre og lærte oss hva vi kunne forvente av hverandre. Onsdag 14.desember 2016 ble vi godkjent som ekvipasje! Jeg var veldig sliten men mest av alt fornøyd. Etter samtreningen på Lions bar det hjem for fem dager med hjemmetrening. Det innebærer å bli kjent på hjemsted å lære de rutene vi skal gå sammen. Det var også en utrolig krevende prosess.

Selv etter at jeg fikk Ibux tok det tid før jeg kunne gå avslappet og feilfritt. Det hender også i dag at vi går feil og jeg må finne ut hvor vi har bomma og hva vi må gjøre for å komme oss på track igjen. Jeg oppdaget også hvor mange myter som verserer om hvordan en førerhund fungerer og dette valgte jeg å skrive litt om i fjor. Innlegget “Hvordan fungerer en førerhundekvipasje” kan du lese under Posts. Det tok altså lang tid før jeg følte at Ibux og jeg samarbeidet godt nok til at jeg følte nytten med hund. Det var faktisk lenge etter at vi kom hjem fra førerhundskolen og etter endt hjemmetrening. Før det, og resten av vår tid som ekvipasje, kommer vi til å oppleve både opp- og nedturer. I dag kan jeg ikke forestille meg et liv uten Ibux. Han har brakt med seg så mange fordeler inn i hverdagen min at det ikke er noe alternativ å gå tilbake til livet uten hund. Ibux er den beste vennen man kan tenke seg. Han er snill og veldig kosete. Han er utrolig flink til å bevege seg fra holdepunkt til holdepunkt og er også flink på usynlige holdepunkter. Det absolutt beste er den tryggheten han utviser når vi skal forsere hindringer. Oslo sentrum er full av mennesker, skilt og dynamisk trafikk som jeg nå både tryggere og mer effektivt kan bevege meg i. En god ting er også at Ibux er flink til å apportere (hente noe jeg mister på bakken), samt at jeg kan gå rett til dører og trapper uten å måtte lete meg fram til dem.

Det siste året har vi brukt tiden godt og blitt et godt innarbeidet team. Vi lever et godt og aktivt liv sammen. Jeg ser fram til mange gode år med Ibuxen min!