Dette innlegget skal handle om hvordan det er å være i jobb, hvor mye det betyr for meg og den hyggelige organisasjonen jeg jobber i.

Helt fra jeg var ganske ung ble det snakket mye om arbeidsliv. På ulike kurs jeg deltok på ble det holdt foredrag for oss, forskjellige rapporter ble presentert og jeg fikk mange gode tips til hvordan jeg best mulig skulle tilpasse meg et liv som yrkesaktiv. Det som forundret meg mest av alt var hvor mange som fokuserte mer på hvor vanskelig det er for synshemmede å få seg jobb og hvor få synshemmede som orker å jobbe full stilling og klarer å holde tritt med omveltninger i yrkeslivet. Jeg husker veldig godt hvor mye disse tankene forfulgte meg. Jeg brukte en del energi på å tenke minst mulig på at jeg skulle kunne være en arbeidstaker som de fleste andre. Det var også skremmende.

Når det skal sies traff jeg også utrolig mange flinke mennesker som hadde tro på oss og ga oss den motivasjonen vi trengte for å få de beste sjansene.

Veien til jobb

Hva nå?

Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å studere lenge. Jeg var veldig bevisst på at jeg måtte ta en mastergrad for å få de beste sjansene til å komme meg i jobb. Jeg brukte fire år på bachelorløpet mitt, ett år lenger enn vanlig. Før det siste året begynte oppdaget jeg hvor ufattelig lei jeg var av å lese, pugge å forberede meg til eksamen. Oppholdet i Kiel etter det tredje året motiverte meg til å gjennomføre det siste året og samle nok poeng for å få bachelorgraden min. Det sto likevel klart for meg at jeg ikke kunne ta fatt på en master. Motivasjonen var rett og slett ikke til stede. Jeg hadde tilstrekkelig kontakt med folk som har avbrutt utdanningsløpet fordi de rett og slett innser at det ikke er gjennomførtbart utennok motivasjon.

Følgelig begynte jeg å gjøre research for å finne ut hvilke muligheter som sto åpne for en funkis som trengte en pause fra studiene. Resultatet var bedrøvelig. Konklusjonen var tydelig: En funkis faller ofte gjennom dersom vedkommende velger å avbryte studieene. Det fantes ikke uten videre noen mulighet for “pauseaktivitet”.

Mest på grunn av en stor porsjon flaks fikk jeg en veileder i NAV som hadde tro på at dette kunne gå. Hun tipset medg om et utrolig godt arbeidstreningsprogram som drives av Telenor.

Jeg kunne sagt mye om suksessfaktoren i Telenor Open mind, men jeg velger å la dette ligge og plukker heller opp igjen tråden senere. Jeg kan ik alle fal si så mye at programmet var en god motivasjonsfaktor for ikke å snakke om ga meg den selvtilliten jeg trengte for å kaste meg ut på arbeidsmarkedet.

Å få en jobb

Det er mange som spør meg “Hvordan greide du det?” eller “Hva er hemmeligheten?” Svaret er kort og godt: Jeg har ingen anelse. Det finnes ingen fasit på hvordan man kommer seg i jobb eller hvordan man som funskjosshemmet selgesr seg best inn på et jobbintervju. Alle situasjoner er forskjellige, alle arbeidsgivere er ulike og prosessen vil være forskjellig fra situasjon til situasjon. Noen har kunnskap om funksjonshemmede og hvilke ressurser vi kan være, andre vet ingentnting om gode hjelpemidler og løsinger som gjør oss til gode arbeidstakere.

Mens jeg var i arbeidsprogram i Telenor søkte jeg noen jobber samtidig som jeg i samarbeid med en boach prøvde å finne praksisplass som del av programmet. I begynnelsen av desember 2015 ble jeg innkalt til intervju til stillingen som organisasjonssekretær i Unge Venstre. Jeg syntes selv jeg hadde gjort en god figur. Noen dager senere fikk jeg tilbud om stillingen. 11.januar 2016 begynte jeg å jobbe i Unge Venstre.

Å jobbe i Unge Venstre

Unge Venstre er det politiske ungdomspartiet til partiet Venstre. Unge Venstre drives av et sentralstyre og et sekretariat bestående av to ansatte og arbeidende styreleder. Partiets hovedsaker er utdanning, klima og EU. Unge Venstre kjennetegnes i stor grad av mange flinke og trivelige frivillige og et stort engasjement man skal lete lenge for å finne maken til. Jeg deltar i den daglige driften av organisasjonen ved blant annet å bistå tillitsvalgte med det de trenger for å gjøre en god jobb. Unge Venstre er et inkluderende ungdomsparti og jeg føler at jeg i likhet med mange andre har funnet min plass her.

Å være arbeidstaker når man har en funksjonsnedsettelse

Jeg vet ikke hva jeg ventet meg da jeg fikk vite at jeg skulle begynne mitt liv som yrkesaktiv. Jeg begynte imidlertid å jobbe aktivt for å få nødvendige hjelpemidler og løsninger på plass så fort som mulig. Da jeg begynte å jobbe innså jeg at noen ting også måtte innarbeides. Noen systemer fungerer som smurt, andre kan man ikke takle uten assistanse overhodet. I begynnelsen ga dette meg panikk og følelsen av at jeg ikke klarte å fylle rollen min. Jeg lærte sakte men sikkert at det viktigste er å ha kontroll på oppgaver, frister og hvordan de skal utføres. Om man trenger at noen bistår praktisk for å løse oppgavene spiller en mindre rolle så lenge man leverer det som er forventet og vi har kommet fram til. Jeg har også hatt en del kontakt med funksjonshemmede som innehar ulike stillinger. Noe av det viktigste jeg har lært er at man selv må jobbe aktivt for å tilrettelegge arbeidsplassen sin, samt skaffe til veie informasjonen om hva man har behov for for å få en god arbeidshverdag. Dette gjelder også i stor grad arbeidsplasser der funksjonshemmede er godt representert.

Det tok en god stund før jeg følte at jeg hadde fått ting til å fungere, men nå som jeg kjenner oppgavene mine godt fungerer ting utrolig bra og jeg kan organisere hvordan jeg skal løse ulike oppgaver. God kommunikasjon med kollegaer er også utrolig viktig. Hele prosessen har gitt meg enormt mye mer motivasjon og en god porsjon selvtillit.

Kaptttelet avsluttes

Jeg har vært i Unge Venstre i litt over to år. Det har vært to lærerike, utfordrende og engasjerende år. Jeg har hatt både opp- og nedturer, men dette har gitt meg nok erfaring og kunnskap til å takle flere utfordringer på ulike områder. For en stund tilbake begynte jeg prosessen med jobbjakt igjen. For kort tid siden var jeg så heldig å få et tilbud om å jobbe i Uloba Independent Living Norge som er en organisasjon som jobber for funksjonshemmedes likestilling og frihet. Jeg er fornøyd, glad, takknemlig, spent og ikke minst nervøs. Jeg er glad for muligheten jeg får til å bidra i utviklingen av en organisasjon jeg setter høyt. Samtidig gruer jeg meg til å slutte i jobben i Norges beste ungdomsparti. Jeg kommer til å savne mange hyggelige mennesker, godt engasjement og drivkraft i det politiske og organisatoriske arbeidet vårt.

Jeg sitter altså her med blandede følelser hva det neste kapittelet i livet mitt angår, men jeg er overbevist om at dette kommer til å bli bra.

Jeg stopper her, mest fordi jeg ikke vet hva som skjer framover. Jeg oppdaterer så snart jeg vet hvordan det neste kapittelet i min livsbok begynner.

Tusen takk for at du leste helt til slutten!