Dette innlegget skal handle om hvordan jeg tar et skritt lenger enn jeg trodde jeg kunne og turte, og hvor viktig det har vist seg å bli for livet mitt. Denne opplevelsen har bidratt stort til å forme meg til den jeg er i dag.

Det å leve er å ta sjanser. Av og til viser det seg å være lurt, andre ganger får man mest lyst til å krype tilbake i skallet sitt og ønske seg langt vekk fra denne verden. Jeg lever etter en leveregel som sier at det er bedre å angre på noe man gjør enn noe man ikke har gjort. Det er få ting som er så uoprettelige at det vil ha noen stor betydning. Jeg ser heller på det som at det alltid kommer noe godt ut av alt, og jeg lærer i det minste noe av mine erfaringer uansett om grunnerfaringen er positiv eller negativ.

Nå skal jeg fortelle deg om en opplevelse som ga meg mange gode erfaringer og opp- og nedturer. Grunnerfaringen jeg fikk var at det lønner seg å kjempe for å få til noe jeg ønsker og jeg fikk venner for livet.

Jeg studerte tysk på Universitetet i Oslo fra 2011 til 2015. Årlig fikk vi mailer med informasjon om et sommerkurs som blir avholdt i Kiel fire uker i juni og juili hvert år. Jeg så mailene og tenkte på hvor utrolig gøy og lærerikt dette kunne vært for meg språkmessig. Det tok utrolig lang tid før jeg turte å vise min interesse for kurset. Da jeg omsider gjorde det møtte jeg ikke bare positivitet. Det var mye snakk om hvor vanskelig det kan være å tilrettelegge et så kort kurs, de er ikke vant til funksjonshemmede studenter og det blir vanskelig å få den hjelpen du trenger. Jeg valgte å forholde meg til de mest positive menneskene og sammen gjorde vi en innsats. Det gikk akkurat! Jeg fikk en vertsfamilie rett før avreise og universitetet i Kiel var så forberedt som de kunne bli.

Nå sitter jeg her og ønsker at jeg hadde laget daglige nedtegnelser fra oppholdet i Kiel. Samtidig bør både du og jeg være glade for at jeg ikke gjorde det. Da blir du sannsynligvis sittende her de neste par dagene. Det blir uansett veldig vanskelig å fortelle alt. Derfor kommer jeg til å fortelle de tingene jeg husker best og som har betydd mest for meg i ettertid.

Jeg kan fortsatte kjenne sommerfuglene i magen når jeg tenker tilbake på avreisen til Kiel. Turen syntes uendelig lang og da vi kom fram var det presentasjoner og masse informasjon. Det absolutt første jeg husker er den hyggelige gjengen av medstudenter som jeg tok kurset sammen med. Jeg følte meg inkludert fra første øyeblikk. Det var en selvfølge at alle ble spurt når resten skulle noe og terskelen for å spørre om hjelp var utrolig lav. Utfordringer jeg forutså før avreise ble til ingenting. Jeg har sjeldent kjent så sterkt på frihet som under oppholdet i Kiel sammen med denne gjengen.

Å gå på skolen i Kiel

Dette er den viktigste grunnen til at vi var i Kiel, Men det er likevel ikke den viktigste opplevelsen for meg. Kurset var skreddersydd for å ta et norsk semester på fire uker. Vi hadde grammatikk, litteratur, samfunnsfag og praktisk tysk med spill og lek. Jeg ville imidlertid ikke blitt noe særlig bedre i tysk om jeg ikke hadde snakket utenom skoletiden. Lærerne var utrolig flinke og jeg lærte masse om tysk kultur og nasjonalitet, nyere litteratur, kultur, spill og mer grammatikk.

Den første negative erfaringen som ble positiv

Jeg var ikke vant til å være langt unna folk jeg kjente og det å få hjelp hadde aldri vært noe problem. Jeg innså ganske raskt at jeg ikke var like komfortabel med å spørre fremmede om hjelp. En av de første dagene jeg bodde i Kiel, og før jeg ble godt nok kjent med mine medstudenter fra Norge, var jeg alene i huset jeg bodde i. Jeg ventet og ventet - ingen kom hjem. Det kunne ikke falle meg inn å ta meg til rette på kjøkkenet eller å gjøre noe forsøk på å ta kontakt med medstudentene mine for å finne ut hvor de oppholdt seg. Følgelig spiste jeg ingenting mellom kl. 13.00 og 07.00 dagen etter. Det holdt ikke med et måltid for å gjøre meg funksjonell igjen. Jeg skalv flere timer på skolen dagen etter.

Det var på langt nær den siste dårlige erfaringen jeg gjorde på denne turen, og heller ikke etterpå. Det viktigste jeg lærte er at terskelen for å spørre om hjelp ikke er høy. Det er vi som gjør den høy. Å spørre om hjelp kan i noen situasjoner fremdeles føles vanskelig. Jeg må ofte minne meg selv på hvor mye energi jeg kan spare å bruke på noe mer positivt enn å forsere hindere som av og til er godt å overlate til andre. Dessuten står du også i fare for å bli kjent med nye mennesker om du ber om hjelp en gang for mye.

Opplevelsen som skapte et godt samlingspunkt

Vi som var i Kiel i juni/juli 2014 var så heldige å være der under VM i fotball. VM samlet mange mennesker både på utesteder og i stuene hjemme hos folk. Jeg synes begge deler har sin skjarm. Å se fotball ute sammen med mange andre mennesker gir en ubeskrivelig herlig og svevende følelse. Når Tyskland scorer mål går hele verden i småbiter. Bakken under beina rister og mennesker jeg aldri ville truffet ellers blir hyggelige samtalepartnere. Det skadet heller ikke at Tyskland utviste en fantastisk prestasjon og vant hele turneringen. Jeg oppdaget også hvor mye flinkere andre land er med synstolking enn vi er i Norge. Synstolking er en stemme som beskriver viktige detaljer i for eksempel en film eller fotballkamp for blinde. Å se fotballkamp med synstolking er en helt unik opplevelse. Det er helt utrolig fantastisk å følge med på en fotballkamp på lik linje med alle andre; holde pusten rett før en god sjanse å hoppe opp og ned og juble i det øyeblikket laget scorer mål. Denne følelsen kommer jeg tilbake til i et senere innlegg der jeg skal fortelle deg om opplevelsen av synstolking på en fotballkamp live.

En god venn

Den korte perioden i Kiel var preget av møte med mange forskjellige mennesker. Noen husker jeg veldig godt, andre har jeg litt vanskeligere for å finne igjen i harddisken. Den personen jeg imidlertid husker best er en annen blind student jeg traff i slutten av den første uka i Kiel. Han studerer matte og fysikk og er aktiv innenfor funksjonshemmede studenters rettigheter. Han har en utrolig hyggelig familie som stilte opp når det var behov for det. Dette var til stor hjelp for meg, spesielt fordi jeg i mye større grad fikk være med på ting enn jeg ville fått ellers. Jeg synes også det var litt spennende å finne ut hvordan blinde i Tyskland lever: Hvor står vi i forhold til ulike saker og hva kan vi gjøre sammen for å få det bedre? Vi var på teater sammen, gikk på festivalen Kieler Woche og hadde ellers gode samtaler. Vi har ikke truffet hverandre etter at jeg var i Kiel i 2014, men vi har ganske tett kontakt enda, noe jeg er utrolig glad og stolt over at vi får til.

Oppholdet i Kiel har endret meg mye som person. Jeg har blitt mer inititativrik, impulsiv og aktiv. Jeg har lært mye om en annen kultur, språk, andre mennesker og opplevd så mye på kort tid. Jeg har generelt fått bedre selvtillit og mer tro på at jeg har en verdi både for meg selv og felleskapet.

Tusen takk for at du leste!