Nå har det igjen gått en god stund siden jeg har skrevet noe. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om, men rett og slett fordi jeg har hatt litt for mange baller i luften.

Det jeg egentlig planla å skrive om først var mitt engasjement mot kommune- og fylkestingsvalget 2019. Men det jeg nå har valgt å skrive om henger litt sammen med dette engasjementet.

Hvorfor er dette viktig for meg?

I mer enn ti år har jeg vært aktiv i interessepolitiske organisasjoner som har jobbet aktivt for anerkjennelse og oppfyllelse av funksjonshemmedes rettigheter. Dette har vært et arbeid med både opp- og nedturer. Alle seire, både store og små har alltid vært viktige og styrket motivasjonen i den videre kampen for likestilling og aktiv deltakelse på alle samfunnsarenaer.

Dette har også gitt mentale opp- og nedturer. Stort sett er jeg veldig fornøyd med å være en stemme i denne kampen, men det hender også at jeg ikke forstår hvorfor akkurat jeg gjør dette og om jeg virkelig må. Det er da heller ingen som har sagt til meg at jeg må kjempe denne kampen, men jeg vet og har så lenge jeg kan huske visst, at dette er en stor, viktig og også nødvendig del av mitt liv. Den har i stor grad bidratt til å forme min identitet som politisk aktiv.

Dette engasjementet tar jeg også med meg inn i lokalvalget som vi er godt i gang med nå.

Høring i FN

Så til det som opptar mye av tankene mine for tiden:

For kort tid siden var Norge i høring i FN om hvordan det står til med funksjonshemmedes rettigheter i Norge. Der ble det blant annet slått fast at omtalen av funksjonshemmede preges av et sykdoms- og pasientperspektiv. Er du overrasket? Det er det nemlig veldig mange jeg snakker med som er. Jeg er definitivt ikke det. Erfaringer både jeg selv og andre har gjort opp gjennom årene viser tydelig at vi i stor grad blir sett på som syke, svake og hjelpetrengende. Vi skal tas vare på og da skal vi være kjempeglade for at vi har så gode velferdsgoder som vi har i Norge.

Andre tilbakemeldinger er: Svakt diskrimineringslovverk, kommunal ulikhet, at CRPD ikke har blitt del av norsk lovgivning, tilleggsprotokollen er ikke ratifisert, prosessen med å se funksjonshemming fra et sosialt perspektiv framfor et medisinsk går tregt, mangel på fri rettshjelp for funksjonshemmede og negative holdninger overfor funksjonshemmede i tillegg til mangel på gode statlige tiltak for å endre dem.

Kilde: Norges Handikapforbund

Noe vi får creds for er individrettede tiltak som kompenserer for funksjonsnedsettelsen.

I tillegg har komitéen kommet med anbefalinger til forbedring på de nevnte områdene.

Norge melder at de jobber godt på området og at mye er på plass. Det er det mange av oss som på mange punkter er tilbøyelige til å være uenige i.

Noe av det som opptar mange, inklusive meg, er at Norge later til å tro at likestilling og personlig frihet er det samme som velferdsgoder. Velferdsordningene i Norge skal komme alle innbyggere til gode. Det er vel og bra at vi har individrettede tiltak som kompenserer for funksjonsnedsettelsen, men dette skaper utfordringer når tiltakene blir sett i lys av den medisinske modellen.

Jeg er helt overbevist om at å snu tankegangen fra et helseperspektiv til et menneskerettighetsperspektiv er en nøkkel til en dør som fører et skritt videre i riktig retning. Dette handler alt i alt om likestilling!

Funksjonshemmede skal være likestilte borgere med rettigheter og plikter, ikke bare på papiret. Vi krever reell likestilling!

Nedslående tilbakemeldinger kan være motiverende

Som jeg allerede har nevnt er jeg lite overrasket over det som har kommet fram i høringen og i rapporten som Norge fikk oversendt i etterkant av høringen.

Jeg syns det er veldig viktig å få muligheten til å snakke om det vi gjør bra, men også belyse ulike utfordringer og hva som kan gjøres for å nå ulike mål. Til tross for at vi helt klart har langt igjen før vi har et likestilt samfunn med mulighet for deltakelse på alle samfunnsarenaer, har jeg en sterk følelse av at vi er på riktig vei. En eller annen gang kommer vi til å stå på målstreken.

Jeg ser det også som sannsynlig at vi kommer til å gå bakover, men vi skal alltid kjempe for at det blir flere skritt framover enn bakover, selv om vi må nå målene flere ganger, om og om igjen.